Samhandling i det lukkede rom?

Det er bred forståelse for at vi bør gjøre noe annerledes for å legge til rette for en helse- og omsorgssektor i Norge som tar enda bedre vare på innbyggerne. Verden er i rask endring, og vi må tilpasse oss disse endringene:

  • Befolkningen blir stadig eldre og det blir færre yngre
  • Vi forventer å leve lengre og være friske lengre
  • Vi ønsker å ta en mer aktiv del i egen helseutvikling
  • Og dagens løsninger skalerer ikke til de nye behovene

Ett av områdene vi må bli bedre på er samhandling. Men holder samhandlingstanken på å bli utdatert før den, i det hele tatt, har funnet veien ut av stortingsmeldinger, evalueringer og avhandlinger? Er det slik at bruker- eller innbyggersentrert samhandling mellom kommunen og spesialisthelsetjenesten, uansett hvor godt implementert, kun dekker begrensede deler av samhandlingen innbyggeren faktisk forventer seg?

a_thomas-evans-527839-unsplash_1.jpg

Når kjøleskapsleverandører, tillsynelatende, kan presentere løsninger som samhandler mer med ditt liv enn hva din kommune og sykehus gjør, er det på tide å stille spørsmål ved dagens praksis og hvorvidt samhandlingstanken er for snever.

Dersom målet er å sette innbyggerens behov i sentrum, samt oppfordre til aktiv deltakelse i egen fremtidig helse og omsorg, må innbyggeren inkluderes tettere. Vi snakker om andre og flere aktører, individer, familier, venner og kollegaer som alle har påvirkning på våre liv. Vi snakker om andre populære tjenester og løsninger som inneholder relevant og viktig data; smarttelefoner med helseapper, mat- og tidsplanleggingsverktøy, jobb-apper, nettverk med tjenester og mange, mange flere. Den eneste som kan bidra med å samle disse berøringspunktene inn i en og samme base, for å oppnå bedre samhandling, er innbyggeren.

Det er på tide å slutte å snakke om en felles løsning som håndterer hele prosessen fra A til Å – tiden har løpt fra oss. Vi må jobbe for å få samhandlingen ut av det lukkede rom og inn i samfunnet der innbyggeren faktisk befinner seg.

Share